Solar Smash

Analyse av Reviewed

Det første jeg liker ved Solar Smash, er hvor raskt spillet lar meg gå fra å se på en rolig planet til å gjøre den om til et kaotisk rommotiv. Det er en enkel idé å forstå, men den visuelle kontrasten gir øyeblikkelig tilfredsstillelse: Jeg velger et mål, prøver ulike angrep og ser hvordan overflaten forandres. Det passer godt når jeg bare har noen minutter til overs og vil ha noe mer håndfast enn å bla gjennom en endeløs meny.

Dette er et gratis simuleringsspill fra Paradyme Games, med en leken katastrofefantasi som tydelig prioriterer spektakulære scener framfor realistisk vitenskap. Det har PEGI 7-merking, så tonen er tegneserieaktig snarere enn grafisk. Spillet er ikke ute etter å skremme meg eller fortelle en lang historie; gleden ligger i å eksperimentere og se hva som skjer når jeg setter i gang ødeleggelsen.

En planet som blir en visuell lekeplass

Fra blå kule til personlig katastrofescene

Det særegne ved opplevelsen er at planeten hele tiden fungerer som både mål og lerret. Jeg følger ikke en figur gjennom en bane, og jeg trenger ikke å lære et omfattende univers før jeg kan begynne. I stedet peker oppmerksomheten mot selve kloden: formen, overflaten og de tydelige sporene etter hvert angrep. Den romlige innrammingen gjør at selv en kort økt får en liten før-og-etter-fortelling.

Det gir også en nyttig måte å spille på som ikke er åpenbar fra den enkle premissen: Jeg kan behandle hver runde som et lite visuelt eksperiment. Først prøver jeg ett angrep på et bestemt område, så vurderer jeg hvordan resultatet ser ut fra romperspektivet, før jeg endrer framgangsmåten. Hvis jeg går rett på fullstendig kaos hver gang, får jeg riktignok store effekter, men mindre anledning til å se hva de enkelte valgene bidrar med.

Uttrykket er bevisst oversiktlig. Planeten er hovedpersonen, og rombakgrunnen gir hendelsene nok plass til å leses uten å konkurrere med et stort persongalleri eller mange samtidige mål. Jeg synes dette fungerer særlig godt på en mobilskjerm: Det er lett å forstå hva jeg ser på, og det krever ikke at jeg husker en komplisert fortelling mellom korte besøk.

Samtidig er den visuelle enkelheten også en begrensning. Hvis jeg vil ha en verden full av steder å utforske, samtaler, oppdrag eller karakterutvikling, finner jeg ikke den typen dybde her. Solar Smash handler om å forme en scene gjennom ødeleggelse, ikke om å leve i et detaljert romunivers. Det er en viktig forskjell for alle som vanligvis velger simuleringer med langsiktige mål.

En stemning som holder seg lett

Selv om temaet er planetødeleggelse, oppleves spillet mer som en digital sandkasse enn som et alvorlig katastrofedrama. Jeg kan sitte og prøve meg fram uten å måtte bekymre meg for å redde en verden eller beskytte en bestemt figur. Fraværet av en tung fortelling gjør det enkelt å hoppe inn, men betyr også at motivasjonen i stor grad må komme fra min egen nysgjerrighet.

For meg er det en styrke når jeg ønsker en avslappet, litt absurd pause. Jeg kan lage et resultat jeg synes ser interessant ut, stoppe der og legge fra meg telefonen. Men dersom jeg trenger tydelige mål som forteller meg nøyaktig hva jeg skal oppnå videre, kan den åpne formen føles retningsløs. Det er ikke nødvendigvis en feil; det er bare en annen type belønning enn progresjon gjennom nivåer.

Lydbildet og tempoet i korte økter

Tempoet passer best når jeg vil ha raske forsøk. Jeg slipper å varme opp med lange sekvenser før jeg kommer til poenget, og det gjør spillet lett å hente fram i en pause. Den rolige romlige innrammingen står i kontrast til det som skjer med planeten, og den kontrasten er med på å holde uttrykket mer lekent enn dystert.

Lyden er en del av presentasjonen, men jeg ville ikke valgt spillet først og fremst for et rikt lydspor eller en musikkopplevelse som bærer lange økter. Det visuelle gjør mesteparten av arbeidet med å skape stemning. Hvis jeg spiller sent eller i et stille rom, kan jeg derfor tenke på lydnivået som et valg snarere enn en nødvendig del av opplevelsen; det er mulig å få mye ut av å følge med på det som skjer på skjermen.

Et lite råd er å ikke bruke alle forsøkene på å maksimere dramatikken. Når jeg varierer hvor og hvordan jeg retter oppmerksomheten, får jeg mer ut av den korte spilletiden og blir bedre til å lese forskjellene i resultatene. Det gir en roligere, mer undersøkende rytme enn å trykke gjennom handlinger så fort som mulig, og passer godt hvis jeg foretrekker å se på detaljene framfor bare å jage den største effekten.

Enkel inngang, men en smalere type dybde

Mekanisk er Solar Smash lett å nærme seg fordi grunnideen er umiddelbart forståelig. Jeg trenger ikke først å lære en lang liste med regler for å skjønne hvorfor det er tilfredsstillende å gjøre et inngrep og se planeten endre seg. Det gjør det tilgjengelig også for spillere som ikke vanligvis bruker tid på avanserte simulatorer.

Men enkel tilgang betyr ikke automatisk at det passer for alle. Den som forventer realistisk romforskning, presis vitenskapelig modellering eller en økonomi der valg bygger seg opp over mange timer, bør heller se etter en mer systemtung simulator. Her er det viktigere at handlingen er visuelt lesbar og umiddelbart morsom enn at hvert utfall føles som et detaljert vitenskapelig regnestykke.

Den beste måten jeg har funnet å unngå at opplevelsen blir ensformig på, er å sette et lite mål før jeg begynner. Jeg kan for eksempel bestemme meg for å undersøke ett område, sammenligne to ulike forsøk eller lage en scene som ser tydelig annerledes ut enn den forrige. Dette er ikke et formelt oppdragssystem, men en enkel selvpålagt ramme som gir sandkasseformen litt retning uten å ødelegge friheten.

Det er også nyttig å være realistisk om hvor lenge en økt skal vare. Spillet fungerer godt som en kort avkobling, mens lange økter kan gjøre den grunnleggende løkken mer synlig: Jeg prøver noe, ser resultatet og velger om jeg vil fortsette. Hvis jeg trenger stadig nye mål levert av spillet selv, er dette trolig ikke det beste valget for en hel kveld.

Pris, versjon og hva slags spiller det passer for

Det er gratis å begynne, men det finnes kjøp i spillet på mellom 23 og 175 kroner ved fakturering via Play. Jeg ville derfor sett på det som et gratis utgangspunkt med valgfrie kjøp, ikke som en garanti for at alt innhold eller alle muligheter er inkludert uten betaling. Hvis du vil holde kontroll på forbruket, er det lurt å sjekke kjøpsvalgene før du overlater enheten til et barn.

Spillet har en gjennomsnittsvurdering på 4,4 fra rundt 1,7 millioner vurderinger og har passert 100 millioner installasjoner. Det sier noe om hvor bredt den enkle premissen appellerer, men popularitet kan ikke fortelle meg om sandkasseformatet passer mine egne vaner. Den nåværende versjonen er 2.7.5, og enheten må kjøre Android 7.0 eller nyere.

Jeg tror det passer best for folk som liker korte, visuelle eksperimenter, og for dem som vil ha noe uformelt å åpne mellom andre aktiviteter. En realistisk hverdagssituasjon er å ha noen minutter på bussen eller i en pause, starte et nytt forsøk og legge fra seg spillet når scenen føles ferdig. PEGI 7 gjør det dessuten aktuelt for yngre spillere som liker romtema, selv om voksne fortsatt bør vurdere kjøp i appen sammen med barnet.

Jeg ville heller valgt et oppdragsbasert spill hvis jeg ønsker en tydelig kampanje, eller en mer tradisjonell romsimulator hvis det er planlegging og tekniske systemer som interesserer meg. Solar Smash sammenlignes best med andre sandkassespill som gir frihet uten en lang rekke mål, men det skiller seg ut ved at planeten og de synlige følgene av handlingene står helt i sentrum. Den friheten er samtidig grunnen til at noen kan gå tom for egne ideer.

En stemningsfull sandkasse med tydelige grenser

Jeg liker Solar Smash fordi det vet hva slags opplevelse det vil være: en lett tilgjengelig romsandkasse der jeg kan lage en dramatisk planetarisk scene uten å bli bundet til en lang historie. Den tydelige presentasjonen og det raske tempoet gjør det lett å forstå, mens muligheten til å utforske resultatene i eget tempo gir rom for små, personlige eksperimenter.

Det jeg ville tenkt gjennom før nedlasting, er om jeg trives med å skape mine egne mål. Hvis svaret er ja, kan dette være en fin liten avkobling, særlig når jeg vil ha noe visuelt og lett å plukke opp. Hvis jeg derimot trenger en sterk progresjonskurve, realistisk simulering eller stadig nye oppdrag, ville jeg valgt noe annet. Den beste grunnen til å prøve spillet er friheten til å eksperimentere; den tydeligste begrensningen er at friheten må komme fra deg.

For min del er det et godt mobilspill når jeg ønsker et kort avbrekk snarere enn et stort prosjekt. Det skaper en sammenhengende, leken stemning rundt et svært enkelt mål, og det gjør nok til at jeg gjerne åpner det igjen når jeg får lyst til å se hva et nytt forsøk gjør med planeten.

Solar Smash Ofte stilte spørsmål